LO
Hva vi mener

Fellesskap fungerer – Vi krever en ny politisk kurs

Plattform for en ny politikk til bruk før, under og etter valget i 2021

LO i Vestoppland avviser en samfunnsutvikling med økt arbeidsløshet, angrep på faglige rettigheter, skattekutt for de rike, trygdekutt og økte forskjeller. Vi krever et brudd med den markedsliberale politikken som fører til at den norske modellen angripes fra toppen og undergraves og forvitrer i bånn. Vi vil derfor kjempe for at det blir flertall for en ny politisk kurs ved stortingsvalget i 2021:

Ei framtid for fastlandsindustrien
Framtidas fastlandsindustri vil bygge på dagens eksisterende industri. Det offentlige virkemiddelapparatet må rettes i større grad enn i dag mot store og mellomstore bedrifter. Staten må bidra til reelt samspill og partnerskap mellom forskning, utdanning og industri. Manglende tilgang på langsiktig kapital for omstilling og teknologiutvikling, svekker muligheten for industrivekst. Vi krever statlige investeringer og eierskap – i energi, kollektivtrafikk og annen viktig infrastruktur. Vi ønsker en aktiv statlig eierskapsmodell med retningslinjer fattet av Stortinget, som kan stimulere til ytterligere private investeringer. Fastlandsindustrien må ikke på ny havne i skyggen av oljeteknologien. Deler av Statens Pensjonsfond utland må brukes til å investeres i industri og infrastruktur, som gir høyteknologisk industriutvikling nasjonalt som bidrar til globale klimaløsninger. Vi må gjenreise et statlig helhetlig jernbaneselskap på drift og infrastruktur.

 

Reverser svekkelsene i arbeidervernet og det sosiale sikkerhetsnettet
Forverringen av Arbeidsmiljøloven har endret maktforholdene i arbeidslivet i arbeidsgivernes favør – med økt usikkerhet og utrygghet for de ansatte. Dagens Arbeidsmiljølov må styrkes og forverringene reverseres. Faste ansettelser, regulert og normal arbeidstid, fri på søndag, søksmålsrett ved ulovlig innleie og midlertidig ansettelse er avgjørende for faglig styrke og ordnede lønns- og arbeidsvilkår. Fortrinnsretten må anvendes, og ledige deltidsstillinger må brukes for å øke stillingsandelen for deltidsansatte. Tillitsvalgte må kreve sin rett til deltagelse i alle prosjekter som omhandler heltid.


Feriepenger for de arbeidsløse må gjeninnføres. AAP-kuttet må reverseres, karenstiden fjernes og folk må sikres økonomisk trygghet og mat i kjøleskapet til de er endelig avklart mot arbeid eller uføretrygd. Makstiden for AAP må økes fra 3 til 4 år slik det var tidligere, og det må bli enklere å få AAP utover dette ved behov, f.eks. når behandling og avklaring tar lenger tid. Alle ytelser må være så høye at de sikrer et verdig liv. Endringene i folketrygdlovens kapittel 11 som ble innført med virkning fra 1. januar 2018 må reverseres, og vi sier nei til redusert minstesats for unge syke under 25 år.


Asylsøkere og papirløse må få midlertidig arbeidstillatelse, arbeid til tariff og lønnssubsidiering av arbeidsplasser må kun skje til virksomheter som har landsomfattende tariffavtaler. Krav om norske landsomfattende tariffavtaler og krav til lærlinger i disse bedriftene er eneste veien å gå for å få et organisert arbeidsliv.

 

Forby dagens bemanningsbyrå - forsvar det seriøse arbeidsliv
Frislippet av bemanningsbransjen har ført til økt sosial dumping, manglende integrering, lavere produktivitet. Vi er imot et løsarbeidersamfunn og vil ikke konkurrere med hverandre på lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsformidlingen må bli offentlig og bemanningsbyråene begrenses til å erstatte fast ansatte ved sykdom og permisjoner – med lønn mellom oppdrag. Det offentlige må forhindre utbytting av arbeidere, og unngå at skattemidler blir unndratt fellesskapet gjennom økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet.


Nye seriøsitetsregler som foreslås der hvor seriøsitetsmodeller som f.eks. Telemarksmodellen allerede er innført, må kun være i form av forbedringer, ikke svekkelser.


Liberaliseringen av drosjenæringa må reverseres.

 

Nei til salg av Norge
Dagens regjering, men også tidligere rødgrønne regjeringer har solgt ut mange av våre nasjonale fellesverdier til private investorer. Det norske folk ønsker ikke at fiskeressurser, skog og utmark, eiendommer, infrastruktur og verdiskapende virksomheter skal selges ut, verken helt eller delvis.

Nasjonale felles verdier eies ikke av den til enhver tid sittende regjering. De eies av nasjonen Norge, med alle dens innbyggere i bygd og by, av alle kjønn, aldre, politiske og religiøse oppfatninger og etnisitet. Og ikke bare av oss. Dette har vært skapt av våre forfedre, og skal eies av våre etterkommere. En regjering som skal sitte i fire år kan etter vårt syn ikke etter eget forgodtbefinnende selge disse verdiene. Særlig siden det ikke er mulig å ombestemme seg og kjøpe dem tilbake. Når de er solgt, er de borte, og allemannsretten en saga blott.

 

Nei til profitt på skattefinansierte velferdstjenester

Barnehager, barnevern, skoler, sykehjem og eldreomsorg er sentrale velferdstjenester som skal forvaltes demokratisk ikke må underlegges markedskonkurranse. Dette skjer mens de ansatte ofte taper både lønn og pensjon. Vi er imot at skattemilliarder som er ment for velferd, omgjøres til privat profitt – ofte plassert i skatteskjul.


Politikere må komme på banen og motvirke utviklingen av samfunnsstrukturer som skaper økte forskjeller, fattigdom, sosial ulikhet, uverdige livsvilkår og sosial utstøting. En godt utbygd velferdsstat med gode offentlige tjenester og forsvarlige økonomiske ytelser som sikrer den enkelte marginalisering, er avgjørende for et godt samfunn. Vi mener at det må sees på en rekommunalisering av hensiktsmessige oppgaver, og at kommersialiseringen av velferdstjenestene stanses.


Tradisjonelt sett har velferdstjenester vært behovs- og politisk styrt. I flere tiår har man gått mer og mer bort fra dette, gjennom anbudsregime, privatisering, konkurranseutsetting og svekking av kommuneøkonomien. Flere oppgaver er overført fra stat til kommune, uten at det har fulgt midler med til å dekke hele kostnaden. Dette tvinger frem privatisering, og lager grunnlag for at velferdsprofitører kan ta ut profitt fra skattepengene våre. At velferdstjenester drives etter forretningsprinsipper har konsekvenser for arbeidernes lønns- og pensjonsvilkår, fordi fokuset går fra å være behovsstyrt til inntjeningsstyrt.

 

Vi krever tillitsreform
Ledelsen av offentlig sektor domineres av målstyring, kontrollregimer og lønnsomhet tenkning. Dette svekker tjenestenes kvalitet. Vi vil ha en reform der de ansatte gis økt tillit, medbestemmelse og mulighet til å bruke sin kompetanse og sine erfaringer til å gjøre tjenestene bedre. Partssamarbeid har ingen hensikt uten at de ansatte og tillitsvalgte blir hørt, noe som er nødvendig for redusert sykefravær, flere på heltid og et bedre arbeidsmiljø. Vi vil ha en politisk styring som legger opp til tillitsbasert ledelse, der samarbeid, medbestemmelse, dialog blir vektlagt, og ikke at arbeidsgivers styringsrett skal være førende for alt som gjennomføres i bedriften. Vi ønsker et større fokus på pliktene for partssamarbeid som er nedfelt i felles avtaleverk.

En pensjon å leve av
Folketrygden: Det må sikres et pensjonssystem som er utjevnende og omfordelende, slik folketrygden opprinnelig forutsatte. Alle skal ha trygghet, uavhengig av lønn, kjønn, yrke og alder. Etterlattepensjonen må ikke svekkes. At samfunnet er i endring, og at kvinners deltakelse i arbeidslivet er på veg opp er flott, men vi er langt fra å være i mål. Og så lenge vi ikke er i mål (med ufrivillig deltid som største hinder), vil det fortsatt være behov for slike ytelser.

Levealdersjusteringen har ei slagside mot arbeidsfolk, som ikke tar hensyn til at forventet levealder for snittet av befolkningen ikke er treffsikker nok for våre medlemmer. Målet må være at alle skal få 66 % av en levelig lønn i pensjon, også blant dagens unge og de som må gi seg tidlig i arbeidslivet. Derfor må vi gjeninnføre besteårsregelen, sikre en god tidligpensjonsordning for de som trenger det, ta kampen for at uføre får alderspensjon uten levealdersjustering og med opptjening fram til de fyller 67 år, og sikre særaldersgrense for de som trenger det.


AFP: Det må sikres bedre vilkår for alle som går av før 67 år. Ordningene med «slitertillegg» og betinget tjenestepensjon må utvides – uten at noen skal få redusert AFP. Uføre skal ikke få dårligere pensjoner som følge av endringer i lovgivningen som regulerer pensjonene.

Underreguleringen av pensjoner må avvikles. Pensjonistenes organisasjoner må få tilbake forhandlingsretten i trygdeoppgjøret.


OTP: Fra 1.1.2021 innføres pensjonsopptjening fra første time i lovfestet obligatorisk tjenestepensjon. Da gjenstår pensjonsopptjening fra 13 års alder og fra første krone. De innskuddsbaserte ordningene i privat sektor innebærer at det er de ansatte som bærer risikoen for dårlig avkastning på pensjonen sin. Vi vil tariffeste brede kollektive tjenestepensjonsordninger. Pensjon er utsatt lønn, og når ansatte selv overtar risikoen, er det en selvfølge at de har innflytelse over pensjonsordningene. Gjennom tariffesting så sikres de ansattes medbestemmelse i ordningene. Da kan vi sikre rettferdige ordninger med kjønnsnøytrale premier og ytelser. Det vil også kunne hindre at bedriftene har mulighet til å spare lønnskostnader ved å redusere pensjonen til de ansatte, ved tariffhopping, eller anbudskonkurranse og ved virksomhetsoverdragelser.

 

 Boligpolitikk for alle – ikke kun for de som allerede har en bolig
Et sted å bo er et grunnleggende behov og boliger kan derfor ikke være en vare som alle andre. Når markedet styrer alt bygges det for få boliger fordi profitten går foran behovet.


Vi krever nytenkning og handling i boligpolitikken. Utbygging av studentboliger må økes. Skattefordelen med utleie av sekundærboliger må endres og AirBnB-utleie reguleres og kontrolleres. Staten må legge til rette for kommunale boligselskaper som erverver tomter og oppfører boliger til selvkost. Langsiktig finansiering av ikke-kommersielle utleieboliger i regi av kommuner og boligkooperasjon må bli et satsingsområde og en tredje boligsektor med prisregulerte boliger må utredes for å skaffe boliger til en rimelig pris. Husbankens rolle må forsterkes. Det er viktig å forebygge at mennesker ikke har et sted å bo, og derfor må sosial boligbygging prioriteres.

 

Ja til kortere arbeidstid, likelønn og et inkluderende arbeidsliv
Kortere arbeidstid er en likestillings- og klassereform. Vi går inn for en trinnvis reduksjon som tariffkrav, med mål om 30 timers uke/6 timers arbeidsdag. Kvinners inntekt er 87,6 prosent av menns. Målet er likelønn. Vi krever økt innsats for rett til heltid. Vi trenger forsterket innsats for kjønnsbalanse innen yrkesfagene i skole og arbeidsliv. Utradisjonelle yrkesvalg og likebehandling i arbeidslivet krever økt kamp mot diskriminering og seksuell trakassering. Dette må inkluderes i HMS-arbeidet og bli en viktig del av Arbeidstilsynets oppgaver. Regjeringen har reversert familiepolitikken. Fedrekvoten må tilbake til minimum 14 uker, og kontantstøtten fjernes. Like rettigheter i arbeids- og familieliv gir økt likestilling. Vi ser fortsatt stor forskjellsbehandling pga. kjønn, etnisitet, funksjonsnedsettelse, kulturell bakgrunn og seksuell orientering, m.m. Likestilling gjelder ikke bare lønn og kjønn. Det må også jobbes med holdninger og styrking av arbeidsmiljøloven/ likestillingsloven. Arbeidet med likestilling /integrering mellom ulike grupper i samfunnet generelt må forsterkes. Vi kreve derfor at regjeringen/stortinget avsetter ekstraordinær likelønnspott i offentlig sektor ved de kommende tariffoppgjør, og at arbeidslivets parter forhandler om fordelingen av disse.

 

Nei til internasjonale avtaler som truer demokrati, velferd og faglige rettigheter.
En strøm av direktiver og forordninger fra EU har blitt implementert i norsk rett, og stadig nye står for tur. Ofte på tvers av nasjonale interesser, folkestyret og faglige rettigheter. Samtidig har vi EFTAs overvåkingsorgan (ESA) på nakken, som overvåker at vi ikke tverrer reglene i EØS-avtalen. Nå sist ESAs innblanding i seriøsitetsmodeller ved offentlige anskaffelser, og minstelønnsdirektivet fra EU. Dette direktivet må ikke bli en del av norsk arbeidsliv, som er basert på forhandlinger mellom partene. Partiene på stortinget må reservere Norge fra å innføre direktivet.


Reservasjonsretten og handlingsrommet i EØS-avtalen må aktivt brukes. I den grad det ikke nytter, må en oppdatert handelsavtale med EU forberedes som alternativ i neste stortingsperiode.

 

Foretaksmodellen må endres - mindre butikk og mer fag i sykehusene.

Formålet med hele foretaksmodellen var og er å få et stadig sterkere fokus på bedriftsøkonomiske styrings og ledelsesprinsipper som organisatorisk rettesnor for de offentlige sykehusene.  Det vil også si at alle sykehusene vil konkurrere med hverandre. Etter hvert vil dette, og at lokalsykehus legges ned, rede grunnen for privatisering. Ved nedleggelse av lokalsykehus reduseres ikke pasientgrunnlaget, og nedleggelsen vil derfor være en invitasjon til private til å ta over. Dette gjelder spesielt innen psykiatrien, der det trengs styrking fremfor nedleggelse av sengeplasser.

 

Dette er det ideologiske grunnlaget for å samle så mye som mulig av helsetilbudet i store enheter som skal betjene hele fylker. Vi vil sikre regional forankring, redusere antall styringslag, mer makt og myndighet til sykehusene, investere i bygg og medisinteknisk utstyr og mer åpenhet, involvering og fokus på pasientsikkerhet. Kommersialiseringen av velferdstjenestene må stanses og sykehusene må igjen styres av folkevalgte med tradisjonell budsjettstyring framfor dagens forretningsmodell og bortsetting av tjenester til velferdsprofitører og andre. Sykehusene må igjen styres av folkevalgte med tradisjonell budsjettstyring framfor dagens forretningsmodell, og bortsetting av tjenester til velferdsprofitører og andre. Bedriftstenkning og økonomistyring etter forretningsprinsipper hører ikke hjemme i sykehusene våre. 

DEN LANGE VALGKAMPEN

De ulike Solbergregjeringene har sammenfalt dårlig med arbeidsfolks interesser. Skattepolitikken har i størst grad vært til gavn for de rikeste, og avgiftspolitikken til byrde for arbeidere. Det sosiale sikkerhetsnettet er svekket, maskene er blitt for vide. Tryggheten i arbeidslivet og for de som skulle ønske de var en del av arbeidslivet, er svekket. Det sentraliseres stadig mer, og distrikts- og kommune-Norge svekkes. Som følge av dette er ulikheten i samfunnet økende, og fagbevegelsens innflytelse er svekket. Kort oppsummert: Nå har vi fått nok av borgerlig politikk.


Derfor vender vi blikket mot Stortingsvalget, høsten 2021. Dette mener vi at politikken må løse:


Flere i arbeid, blant de som evner. Mer raushet og tillit, overfor de som vil, men ikke evner. Et sterkt organisert arbeidsliv. Økt kamp mot sosial dumping. Offentlig eierskap til naturressurser. Levende distrikter, og en levende industri som vokser, også i Innlandet. En helhetlig klimapolitikk som sikrer omstilling, velferd og arbeid. Styrking av det statlige virkemiddelapparatet i industri- og næringspolitikken, investeringer i infrastruktur, bedre velferd og en mye mer effektiv fordelingspolitikk som jevner ut forskjellene i samfunnet. Sosiale reformer, som mobiliserer; det er på tide at tannhelseproblemer ikke lenger følges av sosial stand.


Dette er ei lang kravliste, som sammenfaller godt med organiserte arbeideres interesser. Hvordan skal disse kravene finne sin løsning i politikken?


Fagbevegelsen har alltid jobbet fagligpolitisk, og arbeidet har vært av både praktisk og historisk art. Praktisk gjennom at fagbevegelsen har vært nødt til å søke politisk innflytelse for å oppnå sine krav. Historisk gjennom at få andre folkelige bevegelser har vært så gjennomorganisert at de har kunnet søke en slik innflytelse på vegne av sine medlemmer, for å utfordre andre, ofte udemokratiske maktforhold i samfunnet. Særlig pengemakt.


Derfor må partiene som deler vårt syn om at åtte år med Solberg er nok, forplikte seg til at de er våre stemmer verdige. Det må gjøres med programforpliktelser om å innfri våre krav. Og det må gjøres ved å slippe våre fagforeningskamerater til, i valgbare posisjoner, slik at de kan sikre og forvalte våre krav mot løftebrudd og hestehandler. Slik vil kravene finne sin løsning, i en gjensidig og vedvarende dialog, mellom de formelle parlamentariske beslutningstakere, og den demokratiske uparlamentariske høringsinstansen vi som fagbevegelse utgjør.

PSYKISK HELSEVERN I INNLANDET

I dag er det krise i psykisk helsevern, ikke bare i Innlandet men i hele Norge for øvrig. Overbelegget vokser på lukkede psykiatriske poster, vold og trusler mot ansatte og medpasienter øker i omfang. Det siste kan sees i sammenheng med høy overbeleggsprosent, som igjen skyldes nedskaleringen innen psykisk helsevern og manglende døgntilbud i sykehus. Med dette vil også behandlingstilbudet bli dårligere, og med en begrenset tilgang til tverrfaglige behandlingstilbud. Kortere sykehusopphold vil utløse mer bruk av tvang. Antall selvmord vil øke, både innenfor og utenfor institusjon. Dette står i stor kontrast til nåværende regjerings nullvisjon for selvmord.


Vold og drap begått av svært alvorlige syke psykiatriske pasienter vil øke i omfang. Dette er konsekvenser samfunnet må ta på alvor!


For ansatte vil dette på sikt synliggjøre seg i økt slitasje, og med dette økt sykefravær. Presset vil bli større på den gjenstående ansattgruppen. Det vil bli mer rom for feil behandling, og vold og trusler mot ansatte vil øke. Gode fagmiljøer og fagkompetanse står i fare for å bli redusert. Dette er, og vil bli hverdagen for mange pasienter og ansatte i spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern nå og i framtiden.


Uttalelser fra helseminister Bent Høie er at integrering av psykiatriske poster og vanlig somatikk i sykehus er best og refererer til Kalnes i Østfold og Ahus i Oslo. Dette er direkte usant. På Reinsvoll er det 24/7 legedekning. 15 minutter til akutten på Gjøvik sykehus. De har og har hatt et godt samarbeid med SIG og SIL ved spørsmål om øyeblikkelig hjelp, rådgivning eller planlagt hjelp.


HSØ snakker om en liten gruppe alvorlige syke med klassisk sinnssykdom (psykose), og særlig hos pasientene med et rusproblem er dødeligheten høy, de har et 10-20 år kortere liv enn gjennomsnittet av befolkningen. Men denne gruppen pasienter får ikke lenger langtidsopphold der en kan jobbe med livsstil, røykeavvenning, trening og turglede. Disse plassene er rasjonalisert vekk av SIHF og HSØ. Kommunene har overtatt denne oppgaven. Det er begrenset hva man får til, og kravet er KUN forsvarlig helsehjelp og omsorg. Siden 2013 har psykisk helsevern i Innlandet redusert sengeplasser med 60 senger. 170 plasser i sykehusbasert psykisk helsevern og spesialisert rusbehandling er tenkt etter den nye sykehusmodellen, mot omtrentlig 280 pr d.d.


I dag ser vi allerede utfordringene med reduksjoner i døgnplasser. Overbelegg, ventelister og terskelen for å kvalifisere for en av disse døgnplassene har blitt mye høyere. De syke har blitt merkbart sykere før de kommer inn under behandling. Dermed trenger de også mer tid inne i avdeling før en ser en bedring. Vold og trusler mot ansatte og medpasienter er et økende problem, fordi de sykere er sykere enn tidligere.


Pasientene skal nå få sin behandling i sine hjemkommuner, og bo i sine egne hjem. Dette kan ikke sees gjennomførbart for alle pasientgrupper.


Dette vil kreve mye av kommunene i en allerede presset kommunal helsetjeneste. Man ser nå tydelig at nedskjæringene i psykisk helsevern har gått alt for fort frem, uten å sikre øremerkede midler til kommunene og ikke minst til å bygge opp kompetanse ute i kommunene. Å bygge opp gode faglige miljøer fra start, tar mange år.


Ansatte og tillitsvalgte ved Kalnes, sykehuset som har somatikk og psykiatri under samme tak, har kommet med bedrøvelige tilbakemeldinger. De ansatte er frustrert over den daglige kampen om kapasitet. Det er bygget for lite til tross for bygge kostnader på over 6 milliarder kroner. Belegget på somatikk og psykiatri er på over 100%. De ansatte i psykiatrien opplever arbeidssituasjonen som krevende, og mange slutter pga dette. Fagkompetanse og fagmiljø går
tapt.


Ifølge tillitsvalgt i Fagforbundet Kalnes, Rene Utgaard, kommer pasientene lett tilbake på grunn av for tidlig utskrivelse, som kan sees i sammenheng med kapasitetsproblemer. Han mener løsningen er å reversere nedskjæringene i psykisk helsevern. Vi har halvert sengekapasiteten, men liggetiden har ikke gått ned. Tilbudet er kraftig redusert. 


Det vi nå er vitne til er et ledd i en privatiseringsprosess fra den sittende regjering. LO i Vestoppland kan ikke la dette passere uten å ta til motmæle.


Det er vår moralske plikt å kjempe for et av de, eller det beste, psykiatriske sykehuset i Norge. Etter Sivilombudsmannens rapport er SI Reinsvoll et eksempel til etterfølgelse for andre psykiatriske avdelinger i Norge.


For Innlandet er det svært viktig å inneha et fullverdig psykiatrisk sykehus. Bevar SI Reinsvoll i fremtiden!

ALT BLIR BRA TIL SLUTT. OG ER DET IKKE BRA, SÅ ER DET IKKE SLUTT.


HOLD UT, KAMERATER

Vi står midt oppe i en helsemessig og økonomisk krise. Den verste krisa i manns minne. Sykdom skiller ikke mellom fattig og rik når den først rammer. Men sosial og økonomisk status påvirker hvem som rammes, og hva slags tilgang man har til hjelp og forebyggende tiltak. Munnbind koster penger. Renholderen kan ikke ta seg hjemmekontor. Å bo sentrumsnært er
ofte dyrt. Globalt rammer pandemien enda hardere enn i Norge, og fattigdomsbekjempelsen på verdensbasis settes flere tiår tilbake i tid.

Tidligere var det sånn at kriser førte til sosial samling, og krav om reformer. Med markedsliberalismens inntog i posisjoner, tanker og styresett, møtes kriser nå ofte med økonomisk sjokkterapi for å fjerne reguleringer. Det oppleves også her i Norge at pandemien brukes som brekkstang for å lempe på lønns- og arbeidsvilkår, kjempet fram av fagbevegelsen gjennom mange års kamp. Vi aksepterer ikke at våre medlemmer skal stå i frontlinjene under denne krisa, samtidig som de presses av arbeidsgivere til å akseptere ringere vilkår enn ellers.

Vi er inne i en krevende periode, men for noen er den mer krevende enn andre. Organiserte arbeidere vil fortsatt gjøre sin plikt og kreve sin rett, uavhengig av pandemien. Sosial ulikhet i økonomi og helse vil være fortsatt være en kampsak for fagbevegelsen, også etter at krisa er over. Vi sitter alle i samme båt, men det er ikke alle som ror. Alt blir bra, til slutt. Og er det ikke bra, så er det ikke slutt.